beep-beep-beep

Bloggeren befinner seg for øyeblikket i et område uten dekning. Vennligst prøv igjen senere.

-------------

Britt anmelder statuer

Statuprakten i Oslo kommune kan til dels være et kjedelig skue. En byste her, en helfigurert skuespiller der. Innimellom dukker det derimot opp morsomme, vågale, naturtro og ikke minst lærerike statuer. Sånn som denne, som jeg kom over i den lille rare parken rett ved Josefinesgate på Majorstuen:

Statuen forestiller da en stor lys bjørn, jeg vil anta at det er en isbjørn, som står ved foten av en sokkel. Bjørnen ser tydelig mett og fornøyd ut da magen er utspilt og man kan skimte en tilfredshet i øynene. (Meget godt skulpturert av kunstneren). Hele crescendoet i uttrykket får man allikevel ved å flytte blikket opp mot sokkelen. Der har kunstneren nemlig plassert to barneføtter, tydelig avspist ved anklene! Dette gir en fantastisk nerve til hele skulpturen.

Som en siste lille tilleggskommentar må jeg påpeke den interessante dobbeltheten i dette kunstverket. En slags advarsel om at små barn ikke bør trå sultne isbjørner for nære. Flott tilpasset et vinterlig Norge, hvor isbjørner ryktes å vandre gatelangs.

Terningkast 5

-------

"veivedlikeholdsavdelingens" nye spareprosjekt

Veivedlikehold er dyrt. Det blir stadig mer vei å vedlikeholde, men ikke alltid flere midler. Derfor settes det nok stor pris på kreative sparsommelighetstenkere i "veivedlikeholdsavdelingene" rundt om i landet.

I gata utenfor hos meg har en av disse kreative pengesparerne fått gjennomslag. Fornuftig er det også, jeg skritter ihvertfall alltid over den første og den siste stripa...

...så hvorfor spandere maling på den?

Avdelingen har tydeligvis også huket inn noen litt overrevolusjonære tenkere. Hvorfor droppe én når man kan droppe to?

Men penger spart er penger tjent, så nå gleder jeg meg til å se hva slags spennende fotgjengerfeltpengerspartprosjekt som dukker opp.

------------------

Sesongoppdatert

Det er valg og jeg har det derfor veldig travelt på jobb. Noen ganger føler jeg at jeg har det så travelt at jeg nesten ikke får med meg endringer i omgivelsene mine. Heldigvis har jeg en frisørsalongnabo som hjelper meg på vei.

Som dere ser har vi nå skiftet årstid fra sommer til høst:

Takk til Olga hos Sveins Frisør for alltid punktlige sesongoppdateringer. Noen som tør gjette når vinteren kommer i år?

-------------

Når du en gang kommer, neste sommer...

(Jeg ble forresten veldig nysgjerrig på hva slags revolusjon vi har i vente. Noen som vet?)

------------------

Vern om ditt personnummer

Identitetstyveri -
- et ord jeg ikke ante betydningen av før jeg så Sandra Bullock i "Nettet", har blitt mer og mer vanlig de siste årene. Det er ikke sjelden man leser om folk som har blitt utsatt for svindel bare på grunn av fem små tall - personnummeret.

Da skulle man vel tro at bruken av disse fem tallene var i en nedadgående kurve? Men neida, det er de så definitivt ikke. Etter et dypdykk i mitt personlige papirhelvete - også kalt arkivet - oppdaget jeg at personnummerhyppigheten har økt betraktelig de siste årene. Før var legeattester, resepter og sykehuspapirer fullstendig personnummerfrie. Nå derimot puttes personnummeret til og med på hver bankutskrift og skolesøknad.

Min ettermiddag med arkivopprydding endte med å bli en jakt etter personnummer. Jeg fant de hos Lånekassen, banken, skoler, alt fra legen, skattekort, lønnslipper og ikke minst - gamle kvitteringer fra homøopaten. Jeg destruerte papirene i min hjemmesnekrede papirmakulator (saks) og kommer heretter til å personnummerskanne alle brev jeg mottar.

Epilog:
I dag fikk jeg en mail fra Telenor. Jeg har bedt dem inkludere mitt mellomnavn i sitt register. Det kunne de selvsagt, dersom jeg bare sendte personnummeret mitt i en mail...

-------------

Bildememe

Sier Lothiane blogg, så blogger jeg! Har vel egentlig lunket litt avgårde på lav frekvens i ganske så lang tid, så et meme kan være den rette oppskriften på en mer aktiv bloggetilværelse.

1. Hva leser du akkurat nå?

D.H. Lawrence - Lady Chatterlys Elsker. En råbillig bruktutgave stirret meg i hvitøyet. Jeg var solgt, og rødmer meg kledelig gjennom het elskov.

Hvilken farge har tannbørsten din?

Den er blå. Lys blå. Den ville selvsagt vært svart, hadde det ikke vært for at Bunnpris diskriminererer antipastellbevegelsen.

3. Ta et bilde ut stuevinduet ditt

Jeg bor midt i byen, og slik ser det også ut. Biler, trikk, asfalt, butikker og nakne naboer i kveldsopplyste vinduer...

4. Ser du bunnen i skittentøyskurven din?

Nei, og nettopp det er et sårt tema. Vårt fellesvaskeri styres av en tyranniserende styreleder som sannsynligvis alltid ble valgt sist i gymtimene og hevner seg ved å umuliggjøre klesvasking for folk flest. "De anonyme lappeaksjonærene" har allerede startet kupplanleggingen.

5. Ta et bilde av noe du nylig har kjøpt deg

Flokehår som jeg har går det med flere liter av denne fantastiske spraybalsamen. Hadde det ikke vært for den hadde jeg hatt naturlige dreads, eller eventuelt kort hår...

Hvordan ser sengen din ut akkurat nå?

Den ser faktisk ut som den alltid pleier. Det obligatoriske stripete sengetøyet (loddrette striper, ikke vannrette må vite) med den faste putegjengen. Viktig å ha nok puter slik at hendene ikke kommer i kontakt med veggen - angst!

Hvordan ser det ut inni kjøleskapet ditt?

Ost, salami, smør og øl - da har man vel kjøleskapsbasisen ;)

8. Ta et bilde av kjæledyret/babyen din.

Dette bildet av Rupus er tatt på hyttetur i sommer. Han var ikke spesielt fornøyd, men etter to uker med depping, og lavtliggende gulvkryping, våget han seg til å titte ut av vinduet.

9. Ta bilde av noe du misliker med der du bor.

Sluket på baderomsgulvet. Det er så absolutt overbelastet og liker å minne meg på det så ofte som mulig.

10. Ta bilde av noe du liker spesielt godt der du bor.

Bokhyllene mine, selvsagt. Jeg har ikke mye plass, men jeg har alltid plass til bøker!


-------------

foto fra hverdagen

plakatvegg på Sofienberg

---------

Fotspormysteriet del 3

Så har de dukket opp igjen - i nok en bydel. Tidligere sett på Bislett, St.Hanshaugen og Møllergata - nå også Grønland. På andre siden av gaten for Stargate stod de plantet midt på fortauet. Ikledd en litt annen design enn de tidligere kjente sporene, men allikevel umiskjennelig fotavtrykk.

Mysteriet ruller videre - Stay tuned!

Fotspor del 2

Fotspor del 1

Skavlans fotspor

-----------------

Fotspormysteriet del 2

Jeg har kommet hjem fra ferie. Det regnet, jeg trenger vel ikke utdype mer. Mesteparten av tiden så det slik ut:

Så ille at til og med badeendene iførte seg snorkel og dykkemaske altså. Vel tilbake i byen registrerer jeg med et ironisk smil at sommeren endelig har kommet til mitt uairconditionerte kontor. Jeg var faktisk på nippet til å bli litt deppa.

Men så tok jeg sko på meg og tråkket ut på en kveldstur. Og der, etter at jeg hadde passert epleslangpotensielle epletrær og snartmodne plommetrær, fikk jeg øye på hittil ukjente fotspor.

Som man ser av bildene dreier det seg her om et par - mann og dame (eller to av samme kjønn med VELDIG forskjell i skostørrelse) som har møttes i en litt hinkeaktig omfavnelse i St.Hansparken. Deretter gikk de bortover gangveien, mens de stadig hinkeomfavnet hverandre. Jeg begynner å mistenke at disse fotspormenneskene er litt rare...

Fotspormysteriet del 1

Fotspor hos Skavlan

--------------------------

Fotspormysteriet

Det var en lys og sommerlig aften da jeg satt meg ned ved datamaskinen min på Bislett i Oslo. Fuglene kvitret utenfor stuevinduet og solen trengte seg igjennom gardinen. Jeg surfet hvileløst rundt på nettet. Forsøkte å fylle opp den daglige kvoten med www. Så plutselig fikk jeg øye på dem. De mystiske fotsporene på Frk. Skavlans ”Først & Sist”. Dette hadde jo hendt i et område jeg beveger meg i til daglig, og jeg klarte ikke få bildene ut av hodet. Hvem var dette stilletthælmennesket som hadde tråkket gule malingsspor rundt på Bislett? Hvor kom hun fra? Hadde hun noen større mening enn å gjøre livet uutholdelig for overnysgjerrige mennesker? Eller var hun bare ute etter å plage meg..?

Dette siste spørsmålet ble ytterligere forsterket kun få dager senere da jeg sjokkert oppdaget identiske, dog hvite, fotspor rett ved jobben min i Møllergata. Dette nøret utvilsomt opp under frykten om at noen var ute etter meg spesielt. Allikevel er jeg modig nok til å trosse forfølgelsesangsten. Frk. Skavlan og jeg har tatt på oss ansvaret for å finne en løsning på dette sommermysteriet. (Skavlan, bare så du vet det har jeg nå akkurat påtatt oss ansvaret for å finne løsningen.) Trenchcoat'en er nypresset, forstørrelsesglasset pusset og snurrebarten snurret.

Har du informasjon om saken. Har du sett flere fotspor eller hørt nyss om hva slags maling de bruker? Ta øyeblikkelig kontakt.

Bevismateriale 1: finner du her

Bevismateriale 2:

fotsporene vandrer hvileløst rundt på fortauet...

...før de til slutt finner hvile på trammen til en nedlagt butikk

--------------

Det går aldri et tog

En tidlig ettermiddag befinner jeg meg på toget fra Nationaltheatret til Østfoldstad. Jeg har med meg en stor sekk skittentøy og en god bok. Jeg liker å kjøre tog, i hvert fall når turen kun varer i halvannen time. Denne turen skal ta litt lenger tid. For da vi kommer til Ski viser det seg at det jobbes på linja. Vi skyfles over i buss – rutebuss. Jeg plasserer gigantsekk i setet ved siden av meg og ser med gru på den stadig økende menneskemengden som siger mot meg i midtgangen. Foran meg sitter Mr. Business i nystrøken pinstripe-dress. På plassen ved siden av seg har han en dokumentkoffert. En rødmusset mann spør pent om å få sitte der kofferten sitter, men pinstripeman argumenterer så sterkt for viktigheten med god plass til all bagasjen sin (les: dokumentmappa) at herr rødmusset blir enda mer rødmusset og ser bedende på mitt sekkesete. Tre sekunder og litt baksering senere sitter jeg med sekken på fanget og kontemplerer hvor annerledes vi kanskje hadde tenkt dersom dokumentkoffertfanatikeren het Ali og hadde svart skjegg.

En sen kveld befinner jeg meg på togstasjonen i Østfoldstad. Jeg skal ta toget til Oslo og denne gangen har jeg og sekken min ringt NSBs kundeservice for å forsikre oss om at de ikke jobber på linja. Det gjør de ikke sier den snille mannen som ikke vil gi meg navnet sitt – av sikkerhetsmessige grunner. Den navnløse mannen tar feil. På togstasjonen står intet tog, bare den beryktede ”buss for tog”. Heldigvis er det god plass til meg og sekken min denne gangen. Dessverre humper rutebusstoget innom alle småstasjoner på veien – og de konkurrerer tydeligvis i å befinne seg lengst mulig fra hovedveien – eller allfarvei generelt.

En fredagsettermiddag ringer jeg NSBs kundetelefon og forklarer at jeg skal ta toget fra Nationaltheatret til Østfoldstad og at jeg vil ta tog, ikke buss. Navnløsdamen forsikrer meg om at det går tog hele veien. På Nationaltheatret togstasjon kjøper jeg billett i luken og går ned på perrongen. Tre minutter senere forteller høytalerne meg at toget er innstilt mellom Skøyen og Oslo S. Jeg spurter sikksakk mellom koffertmennesker opp rulletrappen og peser som en idrettshelt mens jeg forsøker å nå frem til billettsalgpersonen. Hun ringer toget på Oslo S og sier at det skal stå stille til jeg kommer. Det gjør det heldigvis. Når det kommer til Ski står det enda mer stille, og jeg kjører buss med sekken på fanget. Heldigvis slipper jeg å stå i midtgangen.

En helt vanlig dag, med sol fra skyfri himmel, ringer jeg NSBs kundetelefon. Etter innstendige krav får jeg fortsatt ikke noe navn, men jeg får bekreftet at mitt tog fra Nationaltheatret skal gå som normalt hele veien. Ingen jobbing på linja i dag, nei. Vel framme på stasjonen, lettere kokt etter rask gange i bikinivarmt vær, kjøper jeg billett som vanlig. Vel fremme ved avisautomaten på perrongen forsøker høytaleranlegget å formidle informasjon. ”krrrrssss…innstilt…..ssssssss….tog….krsssssjjjs…Mysen”
Jeg står der og ser meg litt rådvill rundt. Noen spør en ung mann om han oppfattet beskjeden. Han rister på hodet. Noen spør meg om jeg oppfattet beskjeden. Jeg rister på hodet. Til slutt blir jeg lei av å riste på hodet, og går opp til skrankedamen som skruppelløst solgte meg billett til et mulig innstilt tog. Mine bange anelser blir bekreftet. Toget går ikke allikevel. Det arbeides på linja. Selvsagt. Ti minutter og noen sinnaord senere sitter jeg i en taxi i retning Østfoldstad.

En varm junikveld sitter jeg på bussen fra Østfoldstad til Oslo. Ekspressbussen med plassgaranti, aircondition og nøyaktige avganger. Her er ingen arbeider på linja, ingen misvisende kundeservice og ingen skruppelløse billettselgere. Ikke minst får jeg ca et halvt års helsegevinst hver gang jeg ikke ergrer meg grønn over håpløst kollektivtilbud!

( Dette frustrasjonsutbruddet er inspirert av de siste tre måneders reise mellom Oslo og en liten by i Østfold. )

(Jeg vil også rette en liten klage til NSB for at de oppfører seg så uansvarlig at jeg ser meg nødt til å bryte min egen bloggestopp.)

OPPDATERT:

jeg sendte en mail til NSB og gjorde dem oppmerksom på denne posten. Unormalt kort tid etter fikk jeg dette svaret:

-------------
Takk for din henvendelse.
Vi beklager de opplevelsene du har hatt med "buss for tog" den siste tiden, og takker for dine innspill.
Planlagte endringer (avvik) i togtrafikken vil du til enhver tid kunne finne informasjon om på www.nsb.no under fanen "er toget i rute?" og "planlagte endringer..."
Vi ønsker deg velkommen tilbake til NSB ved senere anledninger."

Med vennlig hilsen
Janne Elisabeth Johansen
Servicekonsulent, NSB Marked og Kommunikasjon
-------------

Jeg sendte denne mailen tilbake, og håper jeg vil se resultater neste gang jeg må ta toget:

---------
Takk for raskt svar!
Ville det ikke være en idé og oppdatere de ansatte på telefonservice, 815 00 888, på denne nettservicen også? Hver gang jeg ringer dit får jeg jo bekreftet at toget er i rute selv om det en halvtime senere viser seg å være feil. Ideellt sett hadde jeg hatt internett-tilgang døgnet rundt, men siden jeg ikke har det blir jeg nødt til å benytte 815-nummeret mesteparten av tiden.

Mvh
Britt M.
---------

ØyaFestivalReklame

Her om dagen fikk jeg telefon fra ØyaFestivalen. I år er det baren jeg skal betjene. Dermed slipper jeg reprise av tidligere års ruinvakttjeneste. Det er ikke alltid ei spebygd jente på 1.70 klarer å fjerne høyreist TurboJugend fra klostermurene...

I anledning denne gode nyheten om at jeg i august skal spre øl til folket deler jeg en fantastisk låt med de som måtte ønske å lytte:





Cocorosie spiller på Øya torsdag 9. august

Nyheter fra fiffen

På Oslos beste vestkant har velforeningen begynt med ekstraservice for de av Frogners fine fruer som ikke vil bli skitne på nymanikyrerte fingre.




----

Pollenflyktning

Det var midt i et anfall av relativt kraftig pollenøyenallergi at jeg innså at Oslo ikke var stedet å være. Det er et sykdomstegn at man heller ønsker regn enn sol og drikker utepilsen inne. Selvsagt har jeg prøvd allverdens dråper for de røde pollenøynene mine, men det lindrer ikke mer enn det svir i en arbeidsledig lommebok.
Jeg valgte derfor å reise mot våren. Dette er et velkjent fenomen for mange og allerede på videregående traff jeg min første pollenflyktning. Han tok eksamen på Grønland. Jeg reiser ikke til Grønland eller Svalbard eller andre eksotiske pollenfrie land. Jeg nøyer meg med IndreEnfold. Det ligger litt lenger fra våren enn Oslo og allerede på togturen vekk fra pollenstaden kan man se grønnknoppetettheten synke og gresset gråne.

Nå er mitt kuropphold over og jeg vender tilbake til hovedstaden med håp om kraftige nattlige regnskyll, lite vind og skjermende parasoller over uteserveringen. Og selvsagt med et nyinnkjøpt pollennett foran vinduet. (Det skal visstnok fange uønskede insekter også).

Hvordan ville verden vært uten fotball?

Dette er et spørsmål som har blitt stilt i en reklame på tv den siste tiden. Jeg har egentlig aldri fått med meg reklamens avsender, innen den tid er jeg langt på vei inn i min fotballfrie fantasiverden. For hvordan ville egentlig verden, og Norge i sær, vært uten fotball?


Folket våknet opp til fotballforbud

Stortinget vedtok i går et midlertidig fotballforbud som skal gjelde over hele landet.

Det var i går ettermiddag at den oppsiktsvekkende nyheten om Stortingets dramatiske beslutning nådde ut til Norges befolkning. Grunnet den økende volden i Norsk fotball er det besluttet å gi hele fotballnorge en karantenetid på seks måneder. Fotball skal totalforbys i alle sammenhenger og det gis ikke dispensasjon for barneskoler, fengsler eller lignende institusjoner.

Et viktig valg

Leder for foreningen "Folk Mot Fotball", K. Kristoffersen, sier at dette er en meget viktig seier.
- Fotballmanien har tatt helt av. Tv2 viser ikke annet enn fotball i tippeligasesongen og sportssendingene utelukker mye annen breddeidrett til fordel for fotballreportasjer.
Kristoffersen håper dette fotballfrie halvåret kan gi Norges befolkning mersmak slik at man kan gjenopprette en sportslikestilling i Norge.
- Bare tenk deg hvor deilig det måtte være å kunne bla opp i avisen uten å lese om fotball på annenhver side, smiler Kristoffersen.

-Katastrofe

En som ikke smiler, men heller er på gråten er Norges permitterte landslagssjef Åge Hareide. Han betegner det hele som en stor katastrofe for landet og er for deprimert til å ville snakke med mediene i dag. Hans talsperson, V. Jakobsen, sier til BrittNett at Hareide nå regner med å måtte ta seg et halvt års permisjon.
- Hareide føler seg så sveket av Stortinget og det Norske folk at han meget sannsynlig ønsker å forlate landet i denne perioden, forteller Jakobsen.
I følge Hareides talsperson er det Brasil som står fram som det mest sannsynlige valget for Hareides tvungne utenlandsopphold.
Flere av fotballspillerne BrittNett har vært i kontakt med betegner dagen som en særdeles svart dag. Mange av dem har lite eller ingen utdanning å falle tilbake på og går derfor en usikker tid i møte dersom dagens beslutning skulle vise seg å bli permanent.
- Jeg har bare spilt fotball jeg, så lenge jeg kan huske, sier K. Arnesen. Han er spiss på 1. divisjonslaget Krupp.
- Helt fra barneskolen har fotball vært min største prioritet og da jeg fikk kontrakt på videregående hoppet jeg like godt av skolen.
Allikevel kan Arnesen bekrefte at han hadde planlagt tiden etter fotballkarrieren. Øverst på ønskelisten stod jobben som Norges fremtidige landslagstrener.
-Dersom dette vedtaket blir permanent går fremtidsplanene mine fullstendig i vasken, sukker Arnesen.

- En gledens dag

Slik karakteriserer derimot A. Nielsen denne dagen. Hun er leder for Norges Breddeidrettsforbund og ser med glede frem til et halvt år med mer plass i mediene.
- Dette kan ha enorm betydning med tanke på sponsoravtaler, sier hun.
Idrettene som tidligere har ligget i skyggen av fotballen kan endelig komme fram i lyset og nyte av publikums gunst.
- Vi har mange spennende arrangementer innen flere forskjellige idrettsgrener. Nå kommer PR-avdelingen til å jobbe på spreng de nærmeste dagene, smiler Nielsen.

Et berettiget valg

- Vi så oss nødt til å ta et kraftig oppgjør med en idrett uten kontroll, sier Stortingets talsmann H. Johnsen.
Han påpeker at dette kun er et midlertidig forbud og at fotballforbundet forhåpentligvis vil lære noe av det hele.
- Man kan ikke tillate at én idrett tar opp så mye plass i et land, sier Johnsen. Han sier videre at det vil bli svært spennende å se hvordan de forskjellige avis-og tvredaksjonene nå har tenkt å fylle tomrommet fotballen etterlater seg.
- Kanskje vi til og med kan få tilbake det gamle fjernsynsteatret, humrer Johnsen.


---------

Kvadratdiskriminering

Hver tirsdag kjøper jeg flere aviser enn jeg gjør på normale dager. For meg er tirsdag og lørdag de store avisdagene. Lørdager er vel en give away; jeg har blitt magasinmanipulert som resten av befolkningen. Tirsdagene derimot står i musikkanmeldernes tegn. Dette er dagen for musikkfokus i avisen, og er man heldig kan antall musikksider faktisk matche antall fotballsider...nesten. Det er altså på grunn av avisen at jeg befinner meg på Bunnpris klokken tidlig ettermiddag tirsdag i denne uken. Når man først har klart å trenge inn i en Bunnprisbutikk, i den trange passasjen mellom kassa og grønnsakshylla, kan man like godt ta den store runden. Disse ekstraunødvendige hyllemeterne kan fort vise seg å bli skjebnesvangre. I hvert fall for meg, i det jeg studererer hyllen med dofriskere nærmere. Et kraftig anfall av kjøpegal vårkåthet senere og jeg er på vei hjem fra butikken med en vårduftende og grønn dofrisker.

Ja, jeg er et periodisk kjøpesvakt menneske, men jeg er i hvert fall ikke dum nok til å kjøpe en dofrisker uten å bruke den. Derfor tok det ikke lang tid før badet i leiligheten duftet av syntetisk plastvår. I begynnelsen var det overraskende friskt, men det tok ikke lang tid før det ble for friskt. Og det slo meg at i disse dofriskerreklamene er det aldri et 5 kvadratmeter stort bad som blir beduftet - det er gjerne atskillig større. Duftfriskeren jeg kjøpte var konstruert med tanke på å friske opp et tosifret antall kvadratmeter, mens jeg hadde aktivert funskjonen i noe som kun heretter kan kvalifiseres som et gasskammer. Det er et under at jeg overlevde og i dag kan advare andre mot å gjøre denne fatale feilen!

Bedre føre var...

Nå for tiden kan man få alle slags hjelpemidler i nøkkelknippeform. Det som før bestod i en husnøkkel og en nøkkelring har nå blitt siste mote i et evigvarende forbrukssirkus. Søte myke plysjdyr, navnebrikker i fancy design, morsomme og rare ting eller praktiske og livsnyttige. Alt man måtte ønske. Dette har selvsagt resultert i at gjennomsnittsmennesket beveger seg rundt med et nøkkelknippe på vaktmesterstørrelse. Trenger man egentlig det? I et forsøk på å forstå dette fenomenet skal jeg analysere mitt eget vaktmesternøkkelknippe:

På dette knippet befinner det seg:

- seks nøkler; tre til leiligheten, en til sykkelen og en til den gamle bodhengelåsen som ble brutt opp i vinter.

- en memorystick

- en minilommelykt

- en ølopptrekker

- en pandarefleks

- to forskjellige nøkkelfinnekort

- en munn-til-munn-maske

- et afrikansk lykkefrø

Så kan man jo spørre seg om jeg trenger alt dette stæsjet. Og det gjør jeg nok ikke, men dersom jeg fjerner det fra nøkkelknippet kan jeg jo banne på at det trengs i nær framtid. Før jeg vet ordet av det kan jeg ha uflaks (pga det fjernede lykkefrøet) og velge feil vei i mørket (umulig å se skilt uten lommelykt) slik at jeg bommer på festen og ender på en benk med sixpacken min (som jeg ikke får drukket opp uten øljekk). Så blir jeg nesten påkjørt av en bil som ikke ser meg i mørket (fordi jeg er uten refleks). Bilisten kræsjer i en lyktestolpe og puster ikke. Jeg tenker meg om et sekund for lenge før jeg gir ham munn-til-munn (fordi jeg ikke har maske) og han dør.

Da er det bedre å bære på et litt for stort og uhåndterlig nøkkelknippe...

Bakgårdsdemonstrasjon

Bakgården min er temmelig firkantet og består av et grått og slitt asfaltdekke som på tre kanter kræsjer i høye grå murvegger. Langs den ene siden står et tre som klisser. Hver vår drypper det seigt kliss fra treet ned på alle syklene som ligger slengt rundt langs gjerdet, som danner den fjerde veggen og hindrer nabobygårdens beboere i å besøke oss. Bakgården min brukes sjelden til noe annet en en og annen sykkelvask, dugnadskosting og søppeldunkoppbevaring. Dessuten krysser jeg den hver gang jeg skal besøke vaskekjelleren. Den eneste store funksjonen min bakgård sitter igjen med er som en slags lydforsterkende skorsteinsfunksjon. I disse r-løse månedene, de månedene man ikke trenger å ta tran i, når alle vinduer åpnes forandres bakgården til en slags symfoni av kakofoni. Snorkelyder, barnegråt, krangling, sexlyder og den siste hitlåten til Madonna blir allemannseie mellom mai og august.

Hver vår deltar vi beboere på dugnad og drømmer stille i vårt sinn at vi kanskje kunne klippe gress, luke bed og rense fontener. Klippe lyddempende gress istedenfor å koste lydforsterkende asfalt. Hver vår er det ingen som gjør noe aktivt med drømmene. Før nå.

I påsken dukket nemlig denne damen opp ute i bakgårdens grelle virkelighet. Hun er mitt nye håp. En enslig demonstrant og et nytt håp om en grønnere vår. Jeg skal bare fylle kaffe på termosen min, så kommer jeg også...

----

overhørt i bakgården

Det skjer mye morsomt i en bakgård i Oslo. Dessverre er det ikke alltid man rekker å hente kamera og lydopptaker innen det morsomme er over. Noen ganger vurderer jeg å videoovervåke bakgården min slik at gode samtaler som dette ikke forsvinner ut i ingenting:

" Mfmfmfmfmmfff", paret i 1.etasje har kranglet jevnt hele kvelden igjennom, men det er først når vinduene åpnes at konverasjonen spres ut til oss andre.

"Nå tar du og roer deg ned littegranne!" Mannen høres kontrollertsint ut
" Det er f... meg ikke jeg som skal roe meg ned din j... forbanna h.... drittsekk", damen er litt mer adrenalinsint.

Etter å ha hørt kranglingen bølge opp og ned en liten stund kuliminerer den:

"Nei, nå tar du og ser til h... og roer deg ned eller blir jeg bare så j... forbanna!" Mannen nærmer seg adrenalinsint han også.
" Jeg roer meg f... ikke ned, jeg roer meg f... ikke ned. Damen gir seg ikke
" Hvis ikke du roer deg ned så stikker jeg, altså. Mannen prøver seg på et ultimatum.
" Neeeeeei! Hvis du går nå så kaster jeg meg ut av vinduet!" Jeg tror damen har blitt desperat.
"Bare kast deg ut du", sier mannen. "Vi bor i 1.etasje..."

Etter dette gråter damen i fire timer og forhindrer en god natts søvn for alle i sameiet.

Dette er forøvrig det samme paret som vasker mopper i vaskekjelleren...